Zoes historie

Symptomer

Sensoriske endringer (prikking og nummenhet i bena)

Utmattelse

Ikke i stand til å gå, nesten ingen krefter til å snakke

Sensitivitet overfor lyder og lukter

Besvimelse (ortostatisk hypotensjon)

Hukommelsesvansker

Smerter og kolikk

Hvordan symptomene utviklet seg

Kort tid etter at jeg kom tilbake fra et studieopphold i Sør-Amerika, begynte jeg å føle at kroppen sakte holdt på å stenge ned. Jeg hadde stadig mindre krefter til å legge planer – eller bare til å reise meg fra en stol.

Første gang jeg var på legevakten fikk jeg diagnosen nyreinfeksjon, og de sendte meg hjem med antibiotika.

Etter hvert som dagene gikk og jeg tok antibiotikaen, kjente jeg kroppen min mindre og mindre, og tilbrakte all tiden på sofaen hjemme. En dag, da jeg prøvde å reise meg, klarte jeg det ikke. Jeg mistet følelsen i beina. I tillegg begynte jeg å få sensoriske vansker; kjemikalier gjorde veldig vondt, og enkelte lyder fikk meg til å vri meg av smerte.

Etter mange tester og «smådiagnoser» som ikke var helt riktige, ble jeg henvist til en nevrolog. En dag, da jeg forlot legekontoret, falt jeg om på gulvet med lavt blodtrykk. Da bestemte nevrologen seg for å legge meg inn på sykehus.

Å få en diagnose

På sykehuset gjennomgikk jeg mange flere tester for å utelukke ulike sykdommer. Siden jeg nettopp hadde kommet hjem fra Sør-Amerika, ble jeg også testet for ulike virus og bakterier som finnes der. Men man fant ingenting.

Til slutt fant legeteamet likevel noe – et spor av borreliabakterien i en blodprøve.

Fordi borreliose potensielt kunne forklare symptomene jeg hadde, bestemte legeteamet seg for å utføre en spinalpunksjon for å se hvor utbredt bakterien var, og de fant tegn på at borreliabakterien hadde spredt seg til hjernen min.

Da behandling for borreliose ikke hjalp på symptomene

Etter å ha fått diagnosen borreliose fikk jeg en treukers antibiotikakur. Dessverre hjalp ikke dette på symptomene mine. Jeg fikk mindre og mindre krefter, og mer og mer smerter. Det var dager da jeg ikke orket mer, og jeg følte meg helt utslitt.

Legeteamet bestemte seg for å gi meg en ny runde med antibiotika, gjennom et sentralt venekateter mens jeg var hjemme. Nok en gang gjorde antibiotikaen meg utmattet, og jeg følte meg ikke noe bedre. I denne perioden kom fysioterapeuten en gang om dagen for å hjelpe meg med å bevege kroppen.

Den kraftige antibiotikakuren fjernet alle spor av borreliabakterien fra kroppen min, men symptomene forsvant ikke på mirakuløst vis. Faktisk var jeg i enda dårligere form etter behandlingen, og helsevesenet hadde lite igjen å tilby.

Jeg bestemte meg for å prøve alternativ behandling og naturmedisin. Jeg kunne fortalt deg mye om denne prosessen, som også var veldig lang… jeg tok for eksempel 30 piller om dagen, og følte meg fortsatt dårlig.

Det som hjalp: å ta beslutningen om å bli frisk, og gradvis øke aktiviteten

En morgen da jeg våknet, følte jeg meg litt bedre. Jeg var fortsatt veldig syk, men jeg hadde lyst til å prøve å gå en tur rundt kvartalet. Litt etter litt, fem minutter hver dag, gikk jeg turer ut, og jeg prøvde å ligge ned for å hvile så lite som mulig.

Jeg begynte å føle meg litt bedre, og dette motiverte meg til å fortsette med de korte turene, og se livet i nytt lys. Nå som jeg er 100 % frisk (og det samme er nervesystemet mitt), ser jeg at det krevde all den styrken kroppen min hadde igjen for å få meg på beina igjen. Jeg bestemte meg for at jeg måtte bli frisk på egen hånd, og utnyttet hvert eneste tegn på bedring – og gikk målrettet inn for det.

Det som hjalp: å forstå at symptomene kan vedvare uten skade

Fastlegen min fortalte meg at hun hadde en venninne som også var lege, og som holdt et kurs i kognitiv gjenopptrening. Siden jeg fortsatt var veldig svak, var det moren min som tok kurset, og forklarte det etterpå for meg, litt etter litt.

Det var da jeg innså at bakteriene allerede var borte. Jeg lærte at det ikke er det samme å ha skader (borreliose) som smerter (symptomer).

Forståelsen av dette ga meg selvtillit til å lære meg å glemme ubehaget (noe som ofte ikke var lett) litt etter litt.

Andre mennesker

Det var en veldig lang prosess, der mange mennesker som sto meg nær, begynte å trekke seg unna. De forsto ikke sykdommen, eller ønsket kanskje ikke å bekymre seg for den, og de forlot meg. Det var da den verste smerten begynte, den følelsesmessige smerten. Heldigvis har jeg moren og broren min, som alltid vil være der for meg.

I dag er jeg friskmeldt, jobber som vernepleier (min store lidenskap), og befinner meg i den lykkeligste perioden av livet mitt. Jeg ser på livet i et nytt lys, og det føles fantastisk. I dag ser jeg bare de positive tingene sykdommen har gitt meg, fordi jeg har vokst som menneske – og jeg kan nå skrive dette for å hjelpe andre som går gjennom det samme som meg.