Den prediktive hjernen.

Erfaringer skaper «kanaler»

Som mennesker blir vi kjent med verden gjennom mange filtre og strukturer.

Det kan handle om alt fra sanseorganenes biologiske form, til normene i den kulturen vi lever i.

I tillegg blir våre reaksjoner på omverdenen, som en gang var nye og spontane, etter hvert fastlåst i vanens kanaler. Disse kanalene blir dypere gjennom mange års repetisjon.

En nyttig metafor er et fjellandskap, som formes av elvene som renner forbi: til å begynne med kan vannet renne i mange retninger, men etter hvert som dalene og elveleiene blir dypere, begrenses strømmen til bare noen eller ett enkelt løp.

På samme måte skaper gjentatte erfaringer dype «kanaler» i hjernens nervebaner.

Erfaringen fra en «kanal» kan etter hvert oppleves som den eneste mulige virkeligheten, ettersom kanalens begrensninger former våre handlinger, tanker og selvoppfatning.

Symptomer som prediksjoner

Denne «kanalbyggingen» av erfaringer omfatter også symptomer.

Når et nytt sansesignal kommer fra kroppen til hjernen, blir det kanalisert gjennom de nervebanene som allerede er etablert.

Hvis tidligere erfaringer har forankret symptomer i nervebanene våre, kan hjernen fortsette å produsere symptomene – også selv om kroppen har endret seg.

Hjernen spiller en avgjørende rolle i hvordan vi opplever og tolker erfaringer. Så lenge hjernen forutser tilstedeværelsen av et symptom, er det sannsynlig at vi fortsetter å erfare det.

Hvorfor dype kanaler dannes

Det er selvfølgelig alltid mulig å danne nye nervebaner – nye kanaler – som erfaringene våre kan følge.

Men det er ikke sikkert at dette vil skje. Hvis den innkommende sanseinformasjonen er svak eller tvetydig, kan hjernen unnlate å legge om nervebanene, fordi den foretrekker forutsigbarheten i de kjente kanalene.

Dette betyr at vi kan fortsette å ha symptomer på autopilot i årevis. Jo lenger symptomopplevelsen får stå uimotsagt, desto dypere blir den forankret i hjernens læringssystem.

Det er utfordrende å studere denne typen subtil hjerneprosessering i sanntid. Forskning tyder imidlertid på at vanskeligheter med å oppdatere disse forventningene kan ligge til grunn for noen funksjonelle somatiske symptomer.

I slike tilfeller trenger ikke opplevelsen av symptomet å henge sammen med det som faktisk skjer i kroppen akkurat da.

Med andre ord får man vedvarende symptomer, som ikke lenger stemmer overens med nåværende virkelighet.
Klikk her for å se en forenklet skjematisk fremstilling av prediktiv prosessering av sensorisk informasjon.

Oppdatering av prediksjoner

Hjernen må legge merke til når ny, innkommende informasjon ikke stemmer overens med det den har forutsett. En viss grad av «støy» blir oversett. Men når hjernen er sikker på at det er et misforhold mellom ny og forventet informasjon, vil den oppdatere sine nevrale nettverk gjennom nevroplastisitet.

Nevroplastisitet er imidlertid energikrevende, så hjernen oppdaterer bare modellene sine når den vurderer at det virkelig er nødvendig. Den bruker sannsynlighetsberegning for å avgjøre om det er mer sannsynlig at den nye informasjonen er riktig, eller om det er tryggere å stole på den modellen som allerede er etablert.

Dette kan sammenlignes med hvordan vi oppdaterer våre indre modeller som former antakelser om verden (læring).

Tenk deg at du vanligvis får hodepine nesten hver dag, men at du i det siste har lagt merke til at du har hatt flere dager på rad uten hodepine.

Du begynner å tro at hodepinen endelig er i ferd med å bli bedre.

Hvis du får en dag med mild hodepine, vil du kanskje avfeie det som et unntak, i stedet for å endre din antakelse. Men hvis du fortsetter å gå over lengre perioder med lite eller ingen hodepine, får du større tro på at det virkelig er i ferd med å bli bedre.

Hvor mange dager uten hodepine må det til før hjernen oppdaterer prediksjonen om at du sannsynligvis vil få hodepine i morgen?

Svaret på dette varierer fra person til person. Noen holder veldig hardt fast ved det de har trodd lenge. Andre er raskere til å la ny informasjon oppdatere prediksjonene deres.