Som svar vender vi oss ofte til medisinen og vitenskapen, i håp om at de skal gi oss klarhet i hva som skal skje videre. Men noen ganger er symptomenes årsaker og natur forbundet med en usikkerhet som medisinske tester og diagnoser ikke uten videre kan avklare.
Når medisinsk vitenskap anvendes på enkeltmennesket, følger det alltid med en grunnleggende usikkerhet.
Egentlig er all medisin forbundet med en viss usikkerhet. Tester viser falske positive og falske negative resultater, og for mange er ikke standardbehandling det riktige valget.
Selv om behandlingene stadig blir mer persontilpasset, er hver enkelt kropp og situasjon unik, og det er sjelden mulig å si noe helt sikkert om hva som skjer nå – eller hva som vil skje i fremtiden.
Dette gjelder i hele medisinen, men funksjonelle symptomer har en spesiell usikkerhetsprofil. Ved funksjonelle lidelser kommer den medisinske vitenskapens verktøy og kunnskap ofte til kort. Det finnes kanskje ingen blodprøve, skanning eller biomarkør som definitivt forklarer hva som skjer i kroppen.
Åpenhet om usikkerhet
På grunn av dette kan helsepersonell noen ganger føle seg ukomfortable med å diskutere funksjonelle symptomer. Likevel opplevess usikkerhet ofte som mer håndterbart når man likevel kan bli enige om en sannsynlig forklaring og en felles vei videre. Klare diagnoser og entydige testresultater fungerer ikke bare som medisinske verktøy, men også som sosiale verktøy som gjør det mulig for alle – pasienter, fagfolk og pårørende – å bli enige om hva som skjer. Denne felles forståelsen kan i seg selv gi en viss lettelse.
Ved funksjonelle somatiske symptomer kan det være vanskelig å oppnå en slik felles forståelse.
Ulike fagpersoner kan gi ulike forklaringer eller råd. Uten klare testresultater kan det være vanskelig å skape forståelse, ikke bare i helsevesenet, men også hos familie, venner og arbeidsgivere. Usikkerheten kan føles som en byrde du bærer med deg alene.
Usikkerhet innenfor etablerte kunnskapsrammer
Når man prøver å forstå en hvilken som helst sykdom, går man inn i en prosess der man samler inn den beste tilgjengelige informasjonen og prøver ut de tilnærmingene som ser ut til å kunne hjelpe.
Denne prosessen innebærer alltid usikkerhet, uansett diagnose.
Funksjonelle symptomer kan imidlertid føles spesielt vanskelige å sette fingeren på, kanskje delvis fordi de utfordrer vår vanlige måte å forstå sykdom på.
Ved depresjon, vil man imange tilfeller ikke vite nøyaktig hva som forårsaker symptomene. De oppstår som følge av et komplekst og høyst individuelt samspill av faktorer. Symptomene svinger, og prognosen varierer mye. En depresjonsdiagnose sier ofte lite om hvor lenge depresjonen vil vare, eller hvilke behandlinger som vil hjelpe.
På denne måten er ikke depresjon så forskjellig fra funksjonelle lidelser. Likevel har vi som samfunn ikke like store problemer med å komme frem til en felles forståelse av sykdommen.
En av grunnene til dette kan være at depresjon passer godt inn i et velkjent rammeverk i vestlige kulturer: skillet mellom kropp og sinn. Vi har en tendens til å forstå depresjon som en psykisk sykdom. Hvis noen blir deprimert etter store påkjenninger i livet, aksepterer vi lett denne forklaringen. Vi trenger ikke en skanning eller blodprøve for å bekrefte lidelsen. Vi ser bevisene på depresjon i lidelsen og atferden, og vi reagerer med medfølelse og støtte.
Våre forståelsesrammer for å forstå fysisk sykdom innebærer et annet sett med antakelser. Vi forventer å finne et avgrenset problem et sted i kroppen som forklarer symptomet. Disse antakelsene er ofte basert på hvordan vi forstår for eksempel infeksjoner eller kreft, der man kan identifisere en klar biologisk årsak.
Funksjonelle symptomer passer ikke godt inn i noen av kategoriene. De er verken tydelig «psykiske», og passer heller ikke inn i de antakelsene vi gjør oss om «fysiske» sykdommer. Ved å falle mellom disse rammene utfordrer funksjonelle symptomer språket vi har til rådighet for å snakke om og forstå oss selv. I tillegg utfordrer de på systemnivå hvordan helsevesenet er organisert, og hvordan forskning er utformet og finansiert.
En rasjonell, pragmatisk tilnærming til å forstå symptomer
Til tross for at det ikke finnes klare biomarkører, mangler vi ikke måter å forstå funksjonelle symptomer på.
Når vi ser utover snevre forståelsesrammer, og og benytter et bredere spekter av forskning og erfaringer, ser vi at det finnes mye nyttig kunnskap.
Samtidig er det viktig å huske på at kunnskap vi har tilegnet oss i én kontekst – enten det er gjennom eksperimentell forskning eller andres erfaringer – ikke nødvendigvis kan overføres til vår egen situasjon. Vi må alltid være forberedt på å teste teoriene våre gjennom praksis, og være forberedt på å ha et åpent sinn.
